Det Norske Veritas (DNV), i en periode Det Norske Veritas Germanischer Lloyd (DNV GL)
Besøksadressen er Veritasveien 1.
Det Norske Veritas (DNV), i en periode Det Norske Veritas Germanischer Lloyd (DNV GL), er en stiftelse som arbeider med risikostyring og kvalitetssikringstjenester innen maritim virksomhet, olje og gass, kraft og fornybar industri. De arbeider også med sertifisering av styringssystemer for selskaper i alle typer bransjer, inkludert helse, mat og drikke, bil og romfart.
Det norske Veritas (DNV) ble opprettet 15. juni 1864 av seks norske gjensidige sjøforsikringsforeninger. Målet var at kontrollen av skip skulle foretas av et eget besiktigelsesapparat, Oppgavene var å undersøke, på vegne av forsikringsforeningene, skips kvalitet og videre å tildele skipet en bestemt karakter eller klasse, opplyse om dette i et publisert register og å utarbeide regler for hvordan skip skulle besiktiges og bygges.
Fra 1869 var i praksis hele den norske maritime kaskoforsikring underlagt DNVs kontroll.
Opprettelsen av DNV var også foranlediget av et ønske om å konkurrere med Bureau Veritas, særlig fordi sertifikatene fra dette franske selskapet ble oppfattet som urimelig dyre blant norske redere. Videre ønsket man å levere sertifikater som oppnådde internasjonal anerkjennelse. Et resultat av dette var en forsiktig internasjonalisering av DNVs virksomhet, ved ansettelsen av agenter i London fra 1867 og i New York i 1871.
De første dampskipene kom i trafikk på 1870-tallet, og i år 1900 var det flere dampskip enn seilskip med Veritas-klasse. Fra begynnelsen av 1900-tallet ble DNVs aktiviteter dominert av klassifikasjon av stål- og dampskip, fra 1920- og 1930-tallet også av skip utstyrt med dieselmotorer. Fra 1910 var brorparten av skipene bygget av stål eller jern. Dette satte helt nye krav til den ekspertisen og kompetansen som var nødvendig både for å definere byggeregler og å undersøke skip i felten.
Sjødyktighetsloven av 1903 markerte et viktig skille i reguleringen av norsk skipsfart. Loven innførte for første gang et statelig tilsyn og kontroll av skips sjødyktighet, med gyldighet fra 1906. Opprettelsen av Sjøfartskontoret, senere Sjøfartsdirektoratet, var et resultat av dette. DNV fikk tildelt oppgaver knyttet til denne offentlige skipskontrollen.
Fra 1910 ble det påbudt med utstedelse av lastelinjesertifikater, og Veritas skulle bestemme hvor lastelinjen skulle settes. Lastelinjen var en linje (et lastemerke) på fartøyets ytterside som viste hvor dypt skipet maksimalt kunne senkes før det var fullastet.
Høy aktivitet i linjefart og tankfart med olje gav internasjonal vekst i
mellomkrigsårene (1914−1918).
Etter andre verdenskrig (1940−1945) tapte DNV konkurranseevne som følge av utviklingen av ny konstruksjonsteknologi, nye produksjonsmetoder og skipstyper. Veritas lanserte derfor i 1953 helt nye klassifikasjonsregler basert på nye prinsipper. De nye reglene var basert på en analytisk og vitenskapelig tilnærming. Dette ga DNV muligheter i de mer krevende delene av skipsbygging, først med de nye supertankerne og senere gass- og kjemikalietankerne. Skipene i DNVs klasse var fortsatt i hovedsak norske, men internasjonaliseringen begynte å skyte fart.
I 1954 etablerte DNV en egen forskningsavdeling, og selskapet var en tidlig bruker av datateknologi. Dataavdelingen ble 1968 skilt ut i datterselskapet Computas AS. I 1971 ble DNVs avdeling for materialteknologi, etablert i 1950-årene, en del av det nye Veritas Materials Research Institute (VMI). VMI utførte stadig flere eksterne konsulentoppdrag, noe som ble DNVs nest største inntektskilde på 1970-tallet.
I 1951 hadde omtrent halvparten av den norske skipsflåten DNV-klasse. I 1966 var mer enn 95 prosent av den norske flåten klassifisert av DNV. Samtidig hadde den norske flåten firedoblet seg målt i tonnasje. DNV hadde også tiltrukket seg utenlandske redere. 20 % av DNVs klassifiserte skip tilhørte på dette tidspunktet utenlandske redere.
I 1979 ble DNV omdannet til en uavhengig stiftelse med et overordnet råd og styre.
En industrirettet konsernmodell med selvstendige datterselskaper ble innført i 1988.
Veritas engasjerte seg i oljebransjen fra 1971. Computas og Geoteam etablerte seismikkselskapet Geophysical Company of Norway AS (Geco) i 1972. Etter ulykken 1980 med Alexander Kielland-plattformen, som var klassifisert i DNV, fikk Veritas mye kritikk, og det kom nye sikkerhetsregler for konstruksjon og operasjon av mobile offshoreinstallasjoner. I 1984 ble alle DNVs tredjepartstjenester derfor samlet i én organisasjon for klassifikasjon av skip og mobile rigger, sertifisering av materialer og komponenter, samt sertifiseringsoppdrag for myndighetene.
En serie skipsulykker fra slutten av 1980-tallet og på begynnelsen av 1990-tallet gjorde at legitimiteten til skipsklassifikasjon generelt sett ble trukket i tvil. Resultatet var en tillitskrise.
Klassifikasjonsselskapene skulle i fellesskap komme styrket ut av tillitskrisen, blant annet gjennom innføringen av internasjonale avtaler og omforente standarder.
Sertifisering av kvalitetssystemer startet i forbindelse med lanseringen av de internasjonale
ISO-standardene i 1990, og ble eget forretningsområde i 1995.
I 1990-årene foretok DNV store investeringer i IT-infrastruktur og verktøy. DNV utstedte samtidig 20 % av de nye ISM-sertifikatene (International Safety Management), som ble obligatoriske for en rekke skipstyper i 1998. Virksomheten innen ledelses- og miljøsertifisering vokste sterkt fra 2002, og DNV bisto stadig flere multinasjonale selskaper med arbeid knyttet til Kyotoprotokollen og til klimaforbedringer generelt. Kyotoprotokollen er en FN-avtale om klimatiltak som ble vedtatt i Kyoto i Japan i 1997.
DNV tilbød nye tjenester til den landbaserte industri gjennom sertifisering av ledelsessystemer fra slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Dette skulle vokse til å bli et betydelig marked for DNV gjennom 1990-tallet.
I 2004 ble Veritas godkjent av FN som første selskap med rett til å bekrefte reduksjon av klimautslipp ved investering i grønne sertifikater. Grønne sertifikater var en støtteordning for utbygging av fornybar energi.
DNV utvidet etter hvert sine aktivitetsområder gjennom oppkjøp og sammenslåinger.
I 2005 kjøpte DNV opp CCT (i USA), en spesialist i korrosjonskontroll og rørlednings- og anleggsintegritetsanalyse. Dette ble fulgt opp med anskaffelsene av Global Energy Concepts
(i USA) i 2008 og Behnke, Erdman og Whitaker (BEW) (i USA) i 2010.
For å støtte tjenester knyttet til klima, etablerte DNV sitt bærekraftsenter i Beijing i 2009 og et rent teknologisenter i Singapore i 2010.
I 2011 inngikk DNV en avtale om å kjøpe nederlandske Kema. De fikk 1800 nye ansatte og en tjenesteportefølje som rettet seg mot energisektoren. Dette betød en fundamental utvidelse av DNVs virkeområder.
Etter sammenslåingen av DNV og GL (Germanisher Lloyd) i 2013 ble DNV GL-konsernet dannet. Dette ble verdens største klassifikasjonsselskap og opererte i over 100 land.
Senere har DNV overtatt GL-konsernet som nå er en del av Veritas-stiftelsen. 1. mars 2021 ble DNV GL til DNV (som det het tidligere).
Her er konsernsjefrekken i DNV og DNV GL:
Nils Ihlen (1864–1905)
Joh. Collett Müller (konstituert, 1885–1891)
Carl Johan Mørch (1906–1909)
Johannes Bruun (1909–1939)
Wilhelm Piene (1939–1951)
Georg Vedeler (1951–1966)
Egil Abrahamsen (1966–1985)
Sven B. Ullring (1985–2000)
Helge Midttun (2000–2002)
Miklos Konkoly-Thege (2002–2006)
Henrik O. Madsen (2006–2013) Madsen ledet videre det sammenslåtte konsernet DNV GL frem til august 2015.
2015-: Harry Remi Eriksen.
Da Abrahamsen tiltrådte i 1967, hadde DNV om lag 800 ansatte og omsatte for 50 millioner kroner. I 2020 var det over 11614 ansatte og omsetningen var på 21 milliarder kroner.
Bygningene på Høvik
For å se bilder og mer informasjon om de gamle bygningene, kan man gå til nestøverste kart på startsiden og klikke på markørene her. Se også Høvik Verk.
Her følger en kort oppsummering:
I 1972 kjøpte DNV den 300 dekar (mål) store eiendommen etter Høvik Verk, inkludert Saraholmen og flere gamle bygninger:
Bestyrer Liens hus. bygget i 1929, ble tatt i bruk som barnehage i 1976.
Hovedbygningen (Slottet) (Villa Veritas), bygget i 1892, ble representasjonslokaler, styre- og møterom fra 1992.
Stabburet, bygget i 1894, ble tatt i bruk som lager.
Gartnerboligen, bygget i 1895, ble representasjonslokaler, styre- og møterom fra 1992.
Andre bygninger på eiendommen er Eidsvoll, Kortbygget, Portnerstuen, Sulfobygget (Velferdsbygget), Langbygget, Tverrbygget, Turnlokalet og de gamle pipene.
Hovedkontorets første byggetrinn, Veritas I (se øverste bilde), ble åpnet i 1976, og omfatter
42 000 kvadratmeter kontorer, laboratorier og kantiner, samt parkeringshus. Veritas II ble åpnet i 1983, med 30 000 kvadratmeter kontorer og underjordisk parkeringsanlegg. I 2016 var også Veritas III ferdigbygget.
Anlegget ble tegnet av arkitektene Kjell Lund og Nils Slaatto og er bygget etter det såkalte modulprinsippet, såkalt strukturalisme. Materialene er stål, glass og betong, og deler av de gamle bygningene fra Høvik Glassverk er passet inn i det nye. Arkitektene fikk både Betongtavlen (1977) og arkitektprisen Houens fonds diplom (1988) for anlegget.
I perioden 1966 til 1976, før DNV etablerte seg på Høvik, holdt bedriften til i Grenseveien på Etterstad.
Kilder:
Budstikka 29. juni 2019
Figved, Inger Lorange (red.). (2015). Høvik Verk vel 1915−2015. Vellet
Paulsen, Gard m.fl. (2014). Building Trust. The history of DNV 1864−2014. Dinamo forlag
